Hjelp! Jeg trenger en dytt

I Oslo sommerpark kan du utfordre egne grenser i klatreløypene oppi trærne.

Under et besøk med min sønn oppdaget vi "Tigerspranget" som er en 25 m høy stople som du hopper ned fra med sikring som bremser fallet ditt.

Spennende!

Jeg og sønnen min bestemte oss for å prøve. Vi hadde jo ingenting å tape. Det var jo helt ufarlig, og det er jo moro å prøve nye utfordringer.

Spenningen steg idet jeg klatret oppover tårnet. Det var høyere enn det så ut til fra bakkenivå. Da vi kom opp, og var klar til å hoppe, merket jeg tvilen som kom snikende. Det føltes veldig unaturlig å hoppe ut i intet, selv om fornuften min fortalte meg at det var ufarlig. Jeg sto lenge og tvilte, steget utfor kanten var veldig vanskelig å ta.

Da spurte sikkerhetsansvarlig meg; "Vil du ha en dytt?" Jeg tenkte litt. Synes det var litt flaut først, men så fant jeg ut at det var akkurat det jeg trengte! En liten dytt for å tørre å ta sats. Jeg fikk en dytt og hylte av glede idet jeg suste utfor og ned mot bakken i kontrollert fart.

Det kriblet i hele kroppen, og adrenalinet gjorde meg yr av glede etterpå. Det var jo helt ufarlig! Kun gøy:-) Men jeg trengte den dytten for å ta sats utenfor komfort sonen min.

Noen ganger er det slik at fornuften sier JA, likevel er det en indre motstand som stopper en. Da er det godt å ha noen som kan dytte deg litt. Få deg til å ta valg du ønsker, men som du av en eller annen grunn ikke tør å ta.