Tilstedeværelse

En kald januarmorgen i 2007 satt en mann på en T-banestasjon i Washington DC og spilte fiolin i ca. 45 min.

I løpet av denne tiden gikk over 1000 mennesker gjennom stasjonen, de fleste på vei til jobb.

Etter tre minutter la en middelaldrende mann merke til musikken. Han senket tempoet og stoppet i noen sekunder før han hastet videre.

Etter fire minutter fikk fiolinisten sin første dollar. En kvinne kastet noen mynter i hatten han hadde lagt frem, uten å stoppe, og hastet videre.

Etter seks minutter stanset en ung mann opp og lente seg mot veggen for å høre på ham, så deretter på klokka og begynte å gå igjen.

Etter 10 minutter stoppet en liten gutt opp, men moren hans trakk ham raskt med seg videre. Gutten stoppet igjen etter noen meter og snudde seg, men ble igjen dratt av gårde. Dette ble gjentatt av flere andre barn, men alle foreldrene, uten unntak, fikk sine barn til å haste videre.

Fiolinisten spilte kontinuerlig i 45 minutter. 1097 mennesker gikk forbi ham, bare sju stoppet helt opp for å lytte en stund. Mannen samlet inn totalt 32,17 dollar. Da han var ferdig, pakket han stille sammen. Ingen applauderte. Han fikk ingen anerkjennelse i det hele tatt.

Det folk ikke visste, var at mannen som spilte denne morgenen het Joshua Bell, og er en av de største musikerne i verden. Han spilte et av de vanskeligste stykkene som noensinne er skrevet, på en fiolin verdt 3.5 millioner dollar. To dager tidligere hadde Joshua Bell spilt for et utsolgt teater i Boston, til en billettpris på gjennomsnittlig 100 dollar.

Denne hendelsen var en del av et sosialt eksperiment arrangert av Washington Post. På et offentlig sted, på et upassende tidspunkt, oppfatter vi skjønnhet? I så fall, stopper vi opp for å sette pris på det? Gjenkjenner vi talent i en uventet sammenheng?

Hvis vi ikke har tid til å stoppe opp og lytte til en av de beste musikerne i verden, som spiller noe av den fineste musikken som noensinne er skrevet, på et av de vakreste instrumentene som noensinne er laget… Hvor mange andre ting går vi glipp av, mens vi haster gjennom livet?